Kan det være så enkelt som at vi alle har en innebygd hjemlengsel? At noe dypt inni oss søker tilbake til noe trygt og godt? Et sted vi ikke egentlig husker, fordi vi var der før vi ble født?
Høsten 2018 tok kirkens ledelse grep for å få medlemmene til å ta mer personlig ansvar for sitt åndelige liv. Da covid-19 sørget for at kirker verden over ble stengt, var vi faktisk forberedt.
Å ikke få leve et vanlig familieliv, å måtte låne en (annens) mann eller kvinne for å få barn, eller "kjøpe" en surrogatmor, kan umulig være noen ønskesituasjon. Så hvorfor er så mange imot å søke hjelp eller at andre søker hjelp?
Eller for den saks skyld Vårt Lands spaltist Johanna Bjerga eller Kirkerådslederen Kristin Gunnleiksrud Raaums bibel. For i praksis, sett fra deres ståsted, er ytringer som fastholder et tradisjonelt syn på ekteskapet, slik brorparten av verdens kirkesamfunn fastholder det , også i sjelesorg , fullstendig uakseptabelt. Både privat og offentlig.